Julefortelling...

Selvfølgelig, gleder man seg til sin fødselsdag når man er barn.

Allikevel har alle – både barn og voksne- et felles ønske:

Å bli husket!

Jeg hadde aldri hatt så store forventninger til min fødselsdag, som jeg hadde sist år. Forberedelsene svirret i luften og forventningsfulle øyne lyste, når det ble snakk om festen. Alt så ut til å bli en uforglemmelig dag.

Det hele startet flere måneder før fødselsdagen. Jeg ble riktignok ikke selv involvert i forberedelsene, men det var nok fordi det skulle være en overraskelse…….. trodde jeg.

Jeg hadde forgjeves foreslått for mine venner at jeg skulle holde festen, men det ville de ikke høre om. Den skulle de holde. Men selv om deres forberedelser gledet meg veldig var det allikevel ensomt å være meg. Gang på gang måtte jeg beundre mine venner, fordi de klarte og holde masken så godt.

Ikke med en lyd fortalte de meg om deres planer. Deres skuespill var perfekt, de lot som om deres travle innkjøp ikke hadde noe med meg å gjøre! Hvilken fødselsdag det ville bli!

Det som hele livet hadde betydd mest for meg, var mine venner. Jeg vet ikke om de til tider har blitt trette av meg- men da ville de selvsagt ikke lagt så stort arbeid i fødselsdagen min………

Jeg har mange bekjente. Noen, som så vidt har hilst på meg i forbifarten, men som ikke ønsker mitt vennskap. Det gjør så vondt i meg, for de gav meg jo ikke en sjanse!

Enda spesielt var det å se at også de som så vidt er mine "bekjente", så ut til å ha det travelt med forberedelsene til min fødselsdag. Mente de allikevel noe med det? Var det jeg som hadde misforstått?

Selv om jeg gledet meg over mine venners iver, ble jeg allikevel mer og mer ensom etter hvert som den store dagen nærmet seg. Alt dreide seg om min fødselsdag, ingenting dreide seg om meg ! Mine aller nærmeste venner hadde knapt nok tid til å hilse på meg lenger. Det gjorde vondt! Vondt langt inni meg. Jeg ønsket bare at de skulle droppe fødselsdagen, sånn at de kunne avse 5 minutter til meg…….

Da den store dagen endelig opprant, pustet jeg lettet ut. Den siste helgen før fødselsdagen hadde vært forferdelig. Om det bare hadde vært en som hadde husket meg!

Nå var da dagen endelig kommet, og snart skulle det vise seg det mine venner hadde hatt det så travelt med. Ville jeg bli glad for det tro?

Dagen startet….som alle de andre. Ingen sa noe til meg, ikke engang "til lykke" eller" god morgen". Alle hadde det travelt med de siste forberedelsene. Timene sneglet seg avsted. Endelig stengte butikkene, og freden senket seg over byens gater. Det eneste som viste tegn til aktivitet, var en deilig duft av mat som sivet ut gjennom små, åpne vinduer. Ville det bli en hyggelig aften?

Jeg satt alene hjemme og ventet. Når ville de komme og hente meg?

Jeg hadde jo ikke fått noen invitasjon. Klokken nærmet seg spisetid. Nå måtte det snart skje noe! Klokka ble 19.30. Ingenting skjedde. Skuffelsen begynte å svi . Hva heftet mine venner?

Hadde de det så hyggelig med hverandre at de helt hadde glemt å hente meg?
Klokka 21.30 følte jeg meg helt tom både i hode og i magen. Jeg hadde ikke lyst til å gå ut å lage meg mat engang, for hvilken hygge var det ved det? Tung om hjerte gikk jeg ut for å ta frakken min på. Jeg ville ikke gå inn til noen for jeg var ikke innbudt. Allikevel gikk jeg ut. Kulden slo mot meg idet jeg åpnet døren. Skulle virkelig kulden være min eneste opplevelse denne kvelden?

Langsomt nærmet jeg meg huset, hvor mine venner bodde. Det var fullt opplyst. Allerede før jeg var fremme, kunne jeg høre summing av glade stemmer, og lyden av sang og musikk fikk meg til å gå litt nærmere. Plutselig var det som om jeg fikk et slag i ansiktet, og jeg merket varme tårer på kinnene mine. Jeg kunne bare ikke tro det!

Inne i huset, inne hos mine aller beste venner, sang de fødselsdagssanger for meg. For meg!

De sang for meg, men hadde glemt å invitere meg!

Med tårefylte øyne så jeg deres glade ansikter. Hvorfor var jeg så glade i dem? Smerten var så stor at jeg følte en fysisk smerte inni meg. Hadde de aldri ment noe med deres kjærlige ord? Jeg skulle til å snu, da jeg plutselig så et av barna i familien dra frem en stor pakke. Skulle de dra over til meg nå? Øvde de seg bare på fødselsdagssangen? Hadde jeg misforstått det hele?

Barnet strålte av glede og forventning. Det var ikke noe jeg hadde mer lyst til enn å ta dette barnet inn til meg. Før jeg rakk å tenke mer, hadde hun gitt pakken til sin storesøster, som raskt rev papiret av. Et øyeblikk etter satt hun med en barbiedukke i hendene. Dukken hadde langt lyst hår. Enda en gave ble hentet frem- denne gang til far. En ny skjorte. Mor fikk nye sko av barna og en flott nattkjole av far. Hva de tre barna fikk kan jeg ikke ramse opp, for snart fløt hele stuen av gaver og gavepapir. De var så glade, så så lykkelige ut.

Det var ikke noe jeg heller ville enn å dele deres glede med dem. Men de hadde glemt meg!

Bedrøvet gikk jeg fra hus til hus. Jeg var glemt!

Glemt til fordel for gaver, mat og feststemning.

Med bøyd hode gikk jeg hjemover. Nå bet kulden. Ut fra et åpent vindu kunne jeg høre en familie synge: "På låven sitter nissen med sin julegrøt……."

Da jeg kom hjem lå det en mann utenfor min dør. Flasken mellom hendene hans talte sitt eget språk. Jeg bøyde meg langsomt over ham og han slo øynene opp. Øyne som lyste av ensomhet , og som skrek om hjelp. Da jeg hadde fått han inn i stuen tente jeg snart opp i ovnen. Deretter gikk jeg ut i fryseren for å ta opp noe mat. Nå var det vits i å lage mat, for det var noen som trengte det.

Etter hvert som mannen livnet til og fikk noe å spise, livnet øynene hans også opp. Han spurte hvem jeg var, og jeg fortalte ham det. Men så snart han hørte det brøt han helt sammen. "Så er det jo deg som har bursdag i dag da "sa han. "Og jeg som trodde at det var bare noe folk lekte. Det har man jo alltid gjort!….."

Mannen eide ingenting. Likevel gav ham meg alt han eide. Sammen med han feiret jeg min fødselsdag. Hvor deilig det var å være sammen med en, som ikke elsket min fødselsdag høyere enn meg selv! Ham gav meg den beste kvelden jeg hadde hatt på lenge.

Hvordan blir min fødselsdag i år tro?